Når en person har begått en overthandling og så holder den tilbake, bruker han eller hun vanligvis den sosiale mekanismen rettferdiggjørelse. Med «rettferdiggjørelse» mener vi å forklare hvorfor en overthandling ikke egentlig var en overthandling.

Vi har alle hørt folk prøve å rettferdiggjøre sine handlinger, og vi har alle instinktivt visst at rettferdiggjøring var ensbetydende med en tilståelse av skyld. Men ikke før nå har vi forstått den nøyaktige mekanismen bak rettferdiggjøring.

Med unntak av å anvende Scientologi-prosedyrer fantes det ikke noen måte en person kunne frigjøre seg fra bevisstheten om å ha begått en overthandling på, utenom å prøve å redusere overten.

Enkelte kirker og andre grupper har brukt skriftemål i et forsøk på å lette en person for presset fra overthandlingene hans. Fordi de manglet en full forståelse av alle mekanismene som er i funksjon, har imidlertid anvendeligheten av dette vært begrenset. For at skriftemålet skal være virkelig effektivt, må avsløringen av ens gale handlinger bli ledsaget av en full akseptering av ansvar. Alle overthandlinger er et produkt av uansvarlighet på et område eller angående en side av livet.

Withhold er i seg selv en slags overthandling, men har en annerledes kilde. Scientologi har definitivt bevist at mennesket grunnleggende sett er godt – et faktum som er stikk i strid med gamle forestillinger om at mennesket grunnleggende sett er ondt. Mennesket er godt i den grad at det prøver å minimalisere kraften sin når det innser at det oppfører seg svært farlig og galt. Og hvis dette ikke virker, og det finner at det fortsatt begår overthandlinger, prøver det så å bli kvitt seg selv, enten ved å dra sin vei eller ved å bli fanget og henrettet. Uten denne utregningen ville politiet være maktesløse når det gjelder å oppdage forbrytelser – forbryteren hjelper alltid til med å fange seg selv. Mysteriet er hvorfor politiet straffer den fangede kriminelle. Han ønsker å bli gjort mindre skadelig for samfunnet, og ønsker rehabilitering. Vel, hvis dette er sant, hvorfor letter han da ikke sitt hjerte? Faktum er dette: Å lette sitt hjerte blir av ham betraktet som en overthandling.

Når en person begår en overt, i dette tilfellet å stjele penger fra sjefen sin ...

... har han et withhold overfor personen han har skadet.

Når vekten av det man har gjort blir for stor ...

... vil personen forminske den han har gjort urett mot, i et forsøk på å forminske overthandlingen sin. Dette kalles «rettferdiggjøring».

Mennesker holder tilbake overthandlinger fordi de oppfatter det slik at å fortelle dem ville være enda en overthandling. Det er som om folk prøver å absorbere og holde all ondskapen i verden ute av syne. Dette er fullstendig forstokket. Ved å holde tilbake overthandlinger holdes disse ved like, og er i seg selv, som withhold, hele årsaken til vedvarende ondskap.

I betraktning av disse mekanismene ble Mennesket drevet inn i en annen mekanisme når byrden ble for stor – forsøket på å redusere størrelsen på og presset fra overten. Han eller hun kunne bare gjøre dette ved å prøve å redusere størrelsen og ryktet til personen overten var begått mot. Derfor, når en mann eller en kvinne har begått en overthandling, følger det vanligvis en anstrengelse for å redusere godheten eller viktigheten til målet for overten. Derfor må ektemannen som sviker kona si, så på en eller annen måte si at kona ikke er noe verdt. Således måtte kona som svek ektemannen sin, redusere ektemannen for å redusere overten. I lys av dette er det meste av kritikk en rettferdiggjørelse av å ha begått en overt.

Dette betyr ikke at alle ting er riktige og at ingen kritikk er berettiget noe sted noensinne. Mennesket er ikke lykkelig. Og overthandling-mekanismen er simpelthen et skittent «spill» mennesket har glidd inn i uten å vite hvor det gikk. Så noe er rett og noe er galt når det gjelder oppførsel og samfunn og livet som helhet. Men tilfeldig, gnålende kritikk, når den ikke bunner i fakta, er bare en anstrengelse for å redusere størrelsen på målet for overten, slik at man kan leve (håper man) med overten. Å kritisere på en urettferdig måte og svekke et omdømme er selvfølgelig i seg selv en overthandling, og derfor virker faktisk ikke denne mekanismen.

Dette er en minkende spiral. Man begår uforvarende overthandlinger. Man prøver å rettferdiggjøre dem ved å finne feil eller feilaktig plassere skyld. Dette fører en inn i ytterligere overter mot de samme menneskene, noe som fører til en forringelse av en selv, og noen ganger disse menneskene.

Samfunnet er arrangert for å straffe de fleste overtredelser på en eller annen måte. Straff er bare nok en forverring av overtsekvensen, og forringer den som straffer. Men folk som er skyldige i overter, krever straff. De bruker den som hjelp til å avholde seg fra (håper de) ytterligere overtredelser. Det er offeret som krever straff, og det er et forstokket, urimelig samfunn som tildeler den. Folk faller på kne og tigger om å bli henrettet. Og når du ikke imøtekommer dem, vil en forsmådd kvinne være godmodig i forhold.

Når du hører sviende og brutal kritikk av noen som lyder bare en smule anstrengt, vit da at du ser på overter mot den kritiserte personen.

Vi har her fått tak i mekanismen som gjør dette til et sinnssvakt univers. Når man kjenner mekanismen, er det mulig å utlede en effektiv håndtering for å avvæpne den. Det finnes imidlertid ytterligere forgreninger i dette som først bør forstås.